 |
|
|
 |
|
Charity for Baan Jing Jai, Pattaya-Rayong-Pattaya.
2 uforglemmelige dager, 29-30 Okt-2011
Hansi www.thailandhansi.net var tidlig ute med å prøve å overtale meg til å bli med på denne sykkelturen. Jeg har jo ikke syklet på det jeg kan huske, og i sommer solgte jeg min gamle 21 girte DBS sykkel for kr 500.- for at pengene kunne komme barnehjemmet til gode. Jeg tenkte at jeg aldri mer kom til å sette meg på en sykkel som ikke hadde motor, men den gang ei. Etter alt for lite overveielse gikk jeg hen å leide meg en sykkel og startet med noen treninggsturer på ca 1,2 mil. Dette gikk så pass bra, (jeg har gått lange turer og svømt en del etter at jeg kom ned hit) at jeg meldte meg på Jing Jai (Hjertegod) Bike No.1
Jeg visste jo ikke hva jeg gikk til, og det var godt. Hadde innstillt meg på at det var bedre å starte og bryte, enn ikke å ha prøvd i det hele tatt og det er jo tross allt bedre med en vond rumpe enn en vond samvittighet.
Det var både spennende og høytidelig før starten som skulle gå fra Pattaya City Hall kl. 08.00 Lørdag morgen. Ingen visste hvor mange deltakere det ville dukke opp, men når ordføreren satte det hele igang var vi 10 stk. som hadde møtt fram.
Det var taler av både ordfører og barnehjemsbestyrer, Piangta, før vi satte igang, og det var mye pressefolk tilstede som skulle formidle denne begivenheten.
Med på turen hadde borgermesteren sendt med oss en politibil og to politiscootere, tilsammen 4 Turistpoliti, som gjorde en glimrende jobb for vår sikkerhet langs de traffikerte veiene.
Bangkok Pattaya Hospital, som var en av sponsorene, stillet opp med ambulanse og personell som også fulgte oss på hele turen.
To forventnigsfulle venner i drøs før start. Hansi som nettopp var kommet seg etter ett 6-dagers ritt i Isan, trøster meg med at det er den 3je dagen som er verst og at vi skulle jo bare sykle 2 dager, så dette skulle gå bra.
Barnehjemmet www.baanjingjai.net stillte opp med 2 biler og en scooter. I bilene var det mange av ungdommene som var med, og de forsynte oss med vann under hele turen. Scooteren ble brukt til å hente opp etternølere når feltet strakk seg for mye.
Så var vi endelig i gang, noe forsinket, men det er det som er Thaitime. I grønn trøye sykler arkitekten som har tegnet det nye barnehjemmet som alle håper at kan få en byggestart rett over nyåret. Det er nå i overkant av 80 barn og unge som bor i de 2 husene som stiftelsen leier. Det er veldig trangt, men heldigvis er klimaet slik at det meste kan fåregå utendørs.
Det er utrolig hva Piangta og de fantastiske medhjelperne hennes får til med disse barna. Det sprudler av glede og pågangsmot.
Så er vi godt i gang på Sukhumvit road ved BigC. Dette er en vei som starter i Bangkok og ender opp i Trat. Denne helgen var det ekstra mye trafikk på grunn av flommen i Bangkok, men vi følte oss helt trygge. Politiekskorten virket svært tilfredstillende, og dersom noen andre traffikanter ble for nærgående var de kvikke med å sette på sirener.
Legg merke til grøntområdene. Thaiene er veldig flinke til å anlegge parker og grønne pletter. Dette frisker opp i det ellers så "grå" gatebildet.
Her har Turistpolitiet stoppet oss for en briefing vedrørende hvordan de ønsket at vi skulle sykle. Etter at vi var kommet oss ut på landeveien, ble feltet strukket vel langt og dette gjorde jobben deres vanskelig. Helt forståelig, så ingen hadde vansker med å rette seg etter deres ønske om at vi syklet mer samlet. Det var nå litt "søren og" for jeg lå så godt ann.
En liten drikkepause etter at vi har svingt inn på "fylkesvei" 332, dette for å slippe å sykle nedom Sattahip. Litt synd i grunnen, for jeg kunne tenkt meg å sett etter hvor Aed Carabao bor.
Himmelen var nå begynt å mørkne til, så det var spenning i luften om det kom regn.
Her er jeg og Bjørn, svensken vår, som jeg leide sykkel av. Han driver et lite hotell med restaurant www.avenueinn-jomtien.com i soi Welcome på Jomtien Beach.
Han ga klar beskjed når jeg ved en feiltakelse kalte restauranten hans for bar. Det er ingen bar, for her er ingen bartjeier. Han er en kjernekar og full av humør, har bodd her nede siden tidlig på 90-tallet. Han har den oppfatning at Thai elsker Thai, så vi kan ikke komme her og komme her. Det er nok mye sant i det han sier, men det er greit nok å komme litt bak i rekka bare man er klar over det.
Så var det tid for Lunch, og det var på tide for vi var alle tidlig oppe denne dagen, så det var mange timer siden frokost nå. Langs landeveien i Thailand er det ikke så langt mellom slike små "restauranter" som selger nudelsuppe o.l. småretter. Vi var mange som skulle spise, en porsjon kostet 30 Bath ( i underkant av 6 kroner ), men dette reddet nok dagen for restaurantinnehaverne.
De av ungdomene fra barnehjemmet som var med oss på turen, var ikke der til pynt. De var aktive det meste av tiden, ga oss vann til stadighet og viste oss vei når det kom en sving.
Så til alle dere som har vært med oss å støtte dette barnehjemmet i en årrekke, kan ta en titt på disse flotte ungdomene, slå seg litt på brystet og si; jammen var det verdt hver krone.
Så var vi på veien igjen, greit å ta det litt rolig etter lunchen, la den få legge seg til rette.
Denne gutten ville ikke gi seg nei. Han trødde ufortrødent i vei på sin lille "bysykkel", ingen tvil om vilke hjul som rullet flest omdreininger. Tøff kar som i det heletatt fant på å starte med denne sykkelen, men som jeg ikke får rost nok. Det var i det hele tatt en flott gjeng, hvor hver og en utstrålte positiv energi som igjen ble omsatt i kraft ( fra en høyere makt kansje ? ). Når vi nærmet oss der vi skulle svinge av hovedveien i Rayong, hadde denne karen stukket fra feltet i noen lyskryss og passerte målstreken først. Gevinsten ble krampe i begge bena til kvelds.
Vi fikk bruk for Ambulansen første gang da svensken vår etter en vanningspause gikk overende og skrubbet opp den ene armen og foten. Han ser ut til å trives med den oppmerksomheten og forpleiningen han får. Bjørn var en trivelig kar som gledet oss alle med sine utbrudd og ablegøyer. Turen hadde nok ikke blitt den samme uten litt islett av blågult.
Godt å få drahjelp i oppoverbakkene. Hadde igrunnen tenkt å bruke Bjørn til opptrekker i spurten, men siden han ble skadet var det like godt å bruke ryggen hans her i siste bakken. Vi nærmer oss Rayong, og feltet er strukket ut i begge ender.
Her er vi endelig ved målet, bare få meter igjen etter 80237 meter på sykkel i 32-35 graders varme. Jeg inrømmer gjerne at jeg var temmelig kry av meg selv, hadde nok ikke trodd at jeg skulle klare å sitte på sykkelen helt frem. Det var en sliten kropp og ei utslitt rumpe som steg av sykkelen.
Så var det søndag, og vi var på farten igjen, nå gjaldt det å henge på hele veien tilbake til Pattaya. Ingenting å si på været, strålende sol og 35+grader. Puhhhh
Å huff. Denne bakken var grusomt lang, tror at jeg resignerte litt her, og siden gikk det bare på vilje til å overleve. Den ruta vi syklet hjemover var noe kortere, men til gjengjeld full av oppoverbakker og korte kjappe nedturer. Nå var det slutt på moroa, tenkte jeg, bare pinsle tilbake. Her tregte eg på at eg hadde starta.
Javel, da var det gjordt for denne gang. Jing Jai Bike no 1 er fullført. Alle 10 syklene kom i mål, ett par av dem var overtatt av ungdom fra barnehjemmet og disse krysset mållingjen først. Jeg selv vant en seier med å gjennomføre. Det har vært en av de opplevelsene som er gode å ha med seg inn i fremtiden, en hard men flott tur. Positiviteten blant alle som var med gav meg påfull for lang tid.
Takker Hansi for at han fikk "dratt" meg med, Kjell for alle de flotte bildene, Woddy og de andre for klapp på skulderen som viste samhold, og Gud for at jeg overlevde.
Det er et mareritt å oppdatere hjemmesida, tror jeg må kikke meg om etter en ny leverandør. Klem til alle mine der hjemme. Gla i dokker
|
|
 |
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|